HISTORIEN

Jeg, som mange andre, har opplevd å stå på avstand fra barna mine etter et samlivsbrudd. Min datter bor i et annet land i Europa, og selv om hjertet mitt lengter etter å se henne ofte, strekker ikke alltid budsjettet til. Flyreiser og hotellutgifter kan bli tunge byrder, spesielt når man bare ønsker å tilbringe tid sammen med sitt eget barn.

​

Men jeg har vært heldig. En familieterapeut har tilbudt meg et sted å bo når jeg besøker, og denne typen hjelp betyr mer enn man kanskje kan forstå. Det handler ikke bare om å spare penger, men også om å føle seg velkommen og ønsket. For mange av oss som reiser langt for å være med barna våre, kan hoteller føles kalde og upersonlige – kanskje også litt fremmede. Og hvem har ikke opplevd at andre gjester kan bli irritert over barnas lek? Det er en påminnelse om hvor vanskelig det er å skape en hjemmekoselig atmosfære når man er på besøk i et annet land.

Det som gjør et slikt initiativ unikt, er nettopp det personlige preget. Å bo hos frivillige kan virke uvant, men det gir en varme og trygghet som ingen hotell kan erstatte. Man føler seg som en del av en familie, ikke en fremmed i en lobby.

Jeg skulle ønske at flere kunne kjenne på den samme gleden barna våre viser når de vet at vi kommer. Når fredagen kommer og min datter løper til meg med glitrende øyne og sier: " Pappa kommer!" – det er øyeblikk som de ingen penger kan kjøpe, men som betyr alt i verden.

Kanskje finnes det familier, pensjonister, eller andre her i Norge som kunne tenke seg å åpne dørene for fedre og mødre i samme situasjon? Kanskje finnes det et rom, en sofa, eller bare et hjørne ved spisebordet der man kan kjenne seg hjemme for noen dager? En liten innsats fra én kan bety hele verden for en annen.

​

Takk for at du tok deg tid til å lese. Sammen kan vi gjøre livet litt lettere for de som bare ønsker å være nær dem de elsker.